Se nederst for en google-oversettelse av artikkelen til norsk.... (Med de feil det fører med seg..)
In un territorio punteggiato in misura straordinaria da castelli, fortezze, rocche e borghi fortificati, Gaiole appare come uno dei rari capoluoghi la cui nascita non è avvenuta per ragioni militari ma piuttosto per interessi commerciali. Situato nella valle del torrente Massellone, sulla importante e antica strada che univa e lo fa tuttora, Siena con il Valdarno Superiore, di Gaiole (forse da Gaggio, a significare un bosco folto) si ha una prima notizia nel io86 descritto come "manso" e successivamente come importante mercatale. Lo stesso impianto urbanistico del borgo mostra chiaramente quale sia stata in origine la sua vocazione primaria.
Sviluppato su un'unica strada maggiore, questa si allarga e poi si restringe. quasi come un imbuto, a formare un ampio spazio al centro del paese, adibito agli scambi commerciali. Come dimostrano i numerosi toponimi sia etruschi - Rietine, Spaltenna, Vertine, Ama, Avenano, Nusenna che romani - Cacchiano, Sansano, Tornano, Lucignano, Bricciano - il territorio fu ampiamente conosciuto e abitato fino dal tempi più remoti. Ma è dal Medioevo che sono arrivate fino a noi tangibili testimonianze di una vivace attività religiosa, di un massiccio incastellamento e anche di un'accentuata operosità di carattere agricolo. Se la pieve di San Vincenti risulta già officiante nel VII secolo come "basilica di san Vincenzo in fundo Bonipagi", quella di San Marcellino è presente fra le diciannove chiese (poi diventate ventitré) contese, a partire dall'IVI secolo, fra il vescovo di Sienia e quello di Arezzo. E' è proprio nella pieve di San Marcellino che nel 1029 venne emesso il giudizio sulla secolare vertenza che vide in parte accolte le istanze del vescovo aretino. E se la pieve di Santa Maria a Spaltenna risulta fra le meglio conservate, l'edificio sacro più prestigioso può essere considerato l'abbazia di San Lorenzo a Coltibuono. Fondata, secondo la tradizione, da Geremia dei Firidolfi alla fine dell'IVI secolo, la sua presenza è documentata dal 1037 ed è nel secolo successivo la donazione a Giovanni Gualberto, fondatore dell'ordine vallombrosino. Il cenobio ha vissuto quasi otto secoli di grande prestigio e anche di prosperità fino al 181o quando, per le leggi napoleoniche, venne soppresso e trasformato in villa e fattoria a destinazione agricola.
L'esistenza della chiesa di San Pietro in Avenano è documentata già prima del Mille. Nel corso del tempo ha subito radicali rifacimenti, un primo nel XVI secolo e uno successivo nell'Ottocento, quando fu rifatta la facciata di gusto romanico. In onore del patrono, san Sigismondo, nel capoluogo sorge la parrocchiale omonima, di recente costruzione in stile neogotico. Ci sarebbe da domandarsi come mai i gaiolesi abbiano scelto come patrono un santo così particolare e soprattutto venuto da così lontano, come Sigismondo. Re della Borgogna, visse - nel Vl secolo - tre quarti della sua esistenza a combattere mille battaglie contro gli odiati Franchi, ma anche contro i congiunti della sua stessa famiglia. Finché, in età senile, giunse la conversione, il pentimento e dunque la remissione dei peccati. Un santo, si dice, voluto dalla famiglia Ricasoli proprio per le sue caratteristiche di uomo d'azione più che di preghiera e di pensiero. Di carattere opposto è invece un beato che proviene direttamente dalla famiglia Ricasoli; si tratta di Benedetto, vissuto a cavallo fra XI e XII secolo, il quale, pur proprietario di castelli, terre e villaggi, preferì ritirarsi in cremitaggio, trascorrendo gran parte della vita in preghiera e riflessione.
Chiesa di Vertine
Di costruzione novecentesca - in stile neoromanico - è la chiesa di Vertine dedicata a san Bartolomeo, sulle fondamenta sorgeva una pieve più antica. Se ne leggono alcuni particolari nelle pareti esterne e, alcuni frammenti di affreschi di ambito fiorentino del Quattrocento. Alla chiesa originaria apparteneva una delle opere più notevoli attribuita al giovane Simone Martini con la collaborazione di Memmo di Filippuccio. Si tratta della Madonna dei raccomandati, nella quale la Vergine è effigiata in piedi, sotto il cui mantello aperto trovano asilo un gran numero di personaggi. Attualmente è ospitata nella Pinacoteca di Siena, insieme con un altro capolavoro, il trittico di Bicci di Lorenzo, del 1430, che raffigura la Madonna col Bambino e i santi Bartolomeo, Giovanni Evangelista, la Maddalena e Antonio Abate.
Pieve di San Polo in Rosso
Di grande interesse artistico è la pieve di San Polo in Rosso, menzionata già avanti il Mille come proprietà della famiglia Firidolfi, poi Ricasoli. Nonostante i numerosi rifacimenti due-tre e quattrocenteschi, mantiene inalterato un suo fascino, grazie a quelle forme che ricordano uno strano connubio fra sacro e militaresco. Infatti la facciata fu rialzata, il campanile trasformato in cassero, le pareti esterne in mura difensive che inglobavano anche la canonica e un cortile interno. Per il suo prestigio in tutto il territorio circostante, la pieve conteneva, e in parte conserva tuttora, un notevole patrimonio artistico. Non è più in loco il polittico trecentesco di Ugolino di Nerio che si trova attualmente nel castello di Brolio, mentre il famoso Crocifisso ligneo del primo Trecento, opera di uno scultore senese che poi è stato soprannominato, grazie a quell'opera, Maestro di San Polo in Rosso, è attualmente in deposito nella Pinacoteca di Siena. Tuttora presente nella pieve il ciclo di affreschi trecenteschi, attribuito al pittori senesi Cristoforo di Bindoccio e Meo di Pero, raffiguranti alcune scene della vita di Cristo di rara ingenuità e candore descrittivo. Nella chiesa si conservano anche due calici e due ostensori a forma di tempietto risalenti rispettivamente al Trecento e al Quattrocento.
Non lontano dal castello di Ama, una cappellina isolata dedicata a san Michele conserva al suo interno una serie di affreschi che coprono interamente la parete di fondo e le due laterali. Si tratta di una Maestà e di alcuni santi. Se, grazie a una iscrizione presente all'interno dell'edificio, sappiamo che l'opera fu commissionata nel 1496 dalla famiglia di Francesco di Luca Ciampoli, niente è dato sapere circa il nome dell'artista che fu incaricato di portare a termine il lavoro. Si fa il nome di Donnino di Domenico. ma sì dice anche che la bellezza del lavoro evoca artisti di prima grandezza quali Alessio Baldoinetti, Andrea del Castagno o addirittura Sandro Botticelli; se non come autori dell'opera, almeno in quanto ispiratori.
La famiglia Ricasoli
Su tutto il territorio di Gaiole alita e aleggia costantemente il nome della famiglia Ricasoli. Non solo perché è presente fino dalla prima metà del XII secolo (originata da un ramo dei Firidolfi), ma anche perché, con vari esponenti della celebre dinastia - soprattutto con la fortissima personalità di Bettino - in qualche modo ha condizionato e plasmato la vita e il lavoro di gran parte dei gaiolesi. Fin da giovanissimo il barone Bettino si interessò al miglioramento delle tecniche agricole e a soli venticinque anni fu ammesso alla prestigiosa accademia fiorentina dei Georgofili. Ma il suo interesse per l'agricoltura doveva conciliarsi e integrarsi con l'altra sua passione, quella per la politica, che lo vide fra gli esponenti più autorevoli del liberalismo moderato toscano. Durante i moti del 1848, durante i quali fu al fianco di chi sosteneva il ritorno a Firenze del Granduca (ma rimase deluso quando lo stesso Granduca riprese il suo posto con l'aiuto dell'esercito austriaco), si ritirò temporaneamente dalla vita politica e riprese a interessarsi delle sue vaste proprietà terriere a Brollo. Nel 1859, con la fuga dei Granduca, accettò l'incarico di ministro dell'Interno nel governo della Toscana e fu in quell'anno che fondò il quotidiano «La Nazione», dopo aver fondato, dodici anni prima, «La Patria». Con l'unità d'Italia e all'indomani della morte del conte di Cavour, divenne presidente del Consiglio e anche ministro degli Esteri e degli Interni. Per l'intransigenza nel perseguire i suoi fini politici, fu soprannominato il "Barone di Ferro", e quando i contrasti all'interno del governo si fecero più aspri - particolarmente quando si trattò di trovare una soluzione alla delicata questione dei rapporti fra lo Stato italiano e il Vaticano - Bettino Ricasoli preferì ritirarsi di nuovo a Brolio, concentrarsi sugli studi di enologia e sperimentare e mettere in pratica i suoi metodi per ottenere il vino che può fregiarsi della denominazione "Chianti". Metodi che, con poche variazioni, sono quelli tuttora seguiti dagli enologi della regione. Della località di Brolio si hanno notizie prima dell'anno Mille, come riferisce Emanuele Repetti: "[ ... ]quando designavasi per Broilo o Brolio una tenuta selvosa con un recinto ridotto a domestico, e in mezzo a questo il castello per l'abitazione del suo signore." Il primo atto pubblico nel quale appare il nome di un Ricasoli risale al febbraio del "41, quando Ridolfino di Rolando insieme con Rinuccino e i suoi figli cedettero alcuni terreni alla Badia di Coltibuono. Al centro di innumerevoli scontri armati tra fiorentini e senesi, nella seconda meta del Quattrocento fu operata una ricostruzione del castello con l'inserimento delle imponenti mura e dei bastioni angolari che vediamo adesso. Non è dato sapere il nome dell'architetto autore del progetto, ma è opinione comune che \-1 sia la mano di Giuliano da Sangallo, quello stesso architetto che acquisterà in seguito una grande fama al servizio dei Medlcl. E se di quell'epoca si conservano le fortificazioni e il cassero, al secolo precedente appartiene una chiesetta divenuta cappella di famiglia. Risalente al 1348 e dedicata a sant'Jacopo, custodisce all'interno un pregevole polittico attribuito al pittore senese Ugolino di Nerio, proveniente dalla pieve di San Polo in Rosso. Sono anche presenti due mosaici di artisti veneziani della fine dell'Ottocento, mentre al 1901 risale il trittico la Madonna col Bambino, angeli e santi» di Alessandro Franchi. La cripta della chiesetta accoglie le salme della famiglia Ricasoli. A partire dal 1862 il barone Bettino affidò all'architetto Pietro Marchetti il compito di trasformare il castello in villa. E, sull'onda del movimento romantico, nato in Inghilterra e poi propagatosi anche in Italia, la nuova costruzione fu pensata in puro stile neo-gotico. Il mattone rosso contrasta e si amalgama con il grigio delle pietre dei possenti contrafforti, e monofore e bifore e portali e saloni e scalinate si contrappongono, ma non stonano, con la severità delle mura di cinta o della quattrocentesca mole del cassero. Intanto, tuttora, sul camminamenti (dal quali lo sguardo spazia su un oceano apparentemente senza fine di vigneti, boschi e morbide colline), sulle torri di avvistamento, nei cortili, nel corridoi, lungo i cinquecento metri delle mura protettive, si aggira - ma, secondo la leggenda, solo di notte e in quelle di bufera - la figura ieratica, maestosa e nero-vestita del "Barone di Ferro" (ma dal Cavour più banalmente ricordato come il "mulo") che, col suo cavallo bianco controlla, dispone, comanda su oggetti cose e persone del suo immenso feudo.
Il Castello di Meleto
Fra i tanti castelli presenti sul territorio, quello che ha maggiormente conservato le sue linee originarle è forse il castello di Meleto che permette ancora di leggere l'impianto medievale con la pianta trapezoidale, le due torri cilindriche e il cassero che, sebbene ribassato, risulta la parte più alta di tutto il complesso. Nato come roccaforte a difesa del territorio circostante di proprietà della famiglia Ricasoli-Firidolfi, venne trasformato, nei primi anni del Settecento, in villa padronale e, fra l'altro, venne dotato di un piccolo teatro che iniziò a funzionare nel 1742. Furono messe in scena commedie di Goldoni e il delizioso e decoratissimo, seppur piccolo, spazio è stato usato anche per gruppi musicali da camera. Il teatro è tuttora agibile e funzionante. Un altro borgo murato con castello che ancora conserva ampie tracce del passato è Vertine, alla sommità del quale spicca il massiccio e alto torrione. U'importanza di Vertine nell'ambito delle note controversie tra Firenze e Siena è confermata dal fatto che in più occasioni fu scelta come residenza temporanea del commissario fiorentino.
Castello di Montegrossi
Anche il castello di Montegrossi, grazie alla sua posizione di dominio su una vasta area del Chianti, rivestì un ruolo strategicamente importante fino dal XII secolo. Dopo aver subito un lungo assedio e la conquista da parte dell'esercito aragonese, nella seconda metà del Quattrocento, visse una lenta ma inesorabile decadenza. Attualmente solo il cassero, a strapiombo su un profondo dirupo creato da una cava di pietrisco, è testimone del suo antico prestigio.
I et område fylt av en ekstraordinær grad av slott, festninger og befestede landsbyer, synes Gaiole som en av de få hovedsteder som fødselen var ikke tilfellet for militære grunner, men for kommersielle interesser. Hotellet ligger i dalen til elva Massellone på viktige gamle veien som knyttet og han fortsatt er, Siena med Valdarno, Gaiole (kanskje Gaggio, som indikerer en tett skog) er en første omtale i io86 beskrives som "Manso" og senere som et viktig marked. Den urbane layout av landsbyen viser tydelig det som opprinnelig ble hennes primære kall.
Utviklet på en enkelt hovedveien, utvider den og deretter smalner. nesten som en trakt, danner en stor plass i midten av landet, som brukes til handel. Som demonstrert av de mange navn og etruskisk - Rietine, Spaltenna, Vertine, Ama, havre, Nusenna at romerne - Jakt, Sansa, er tilbake, Lucignano, Bricco - området var viden kjent og bebodd av de tidligste tider. Men det er fra middelalderen som har kommet ned til oss håndfaste bevis på en levende religiøs aktivitet, en massiv festning og også økt omsorg av en landbruks natur. Hvis kirken San Vincenti er allerede forrettende i det syvende århundre som "basilikaen St. Vincent Bonipagi ikke minst, er San Marcellino mellom nitten kirkene (senere tjue) tvister, til aksen tallet, mellom biskopen Siena og Arezzo. Og "det er i sognet St. Marcellinus, som i 1029 ble utstedt på rettssaken som så sekulære delvis akseptert kravene til biskopen i Arezzo. Og hvis kirken Santa Maria i Spaltenna er blant de best bevarte, det mest prestisjefylte religiøse bygningen kan ses klosteret San Lorenzo Coltibuono. Grunnlagt ifølge tradisjonen, Jeremiah Firidolfi slutten av mva-tallet, er dens tilstedeværelse dokumentert siden 1037 og er i følgende århundre donasjon til John Gualberto, grunnleggeren av vallombrosino. Klosteret har bodd nesten åtte århundrer med stor prestisje og velstand selv til ett hundre og åttiførste når for Napoleons lover, ble opphevet og omgjort til bolig og gård for landbruket bruk.
Eksistensen av kirken San Pietro i Avena og dokumenteres før året. I løpet av tiden har gjennomgått renovering, det første i det sekstende århundre, og den neste i det nittende århundre da den ble bygd opp igjen fasaden av romansk stil. Skytshelgen, St. Sigismund, i byen stiger kirken med samme navn, nylig bygget i gotisk stil. En ville lure på hvorfor gaiolesi valgte som sin skytshelgen som en spesiell og særlig kom fra så langt borte, som Sigismund. Konge av Burgund, levde - i det sjette århundre - tre fjerdedeler av sin eksistens å kjempe mange kamper mot de forhatte Frankrike, men også mot felles av hans egen familie. Inntil, i alderdommen, kom konverteringen, omvendelse, og derfor syndenes forlatelse. En helgen er sagt, savnet av familien Ricasoli for sin egen handlingens mann fremfor bønn og tanke. Motsatte tegnet i stedet en velsignet som kommer direkte fra Ricasoli familien, er det Frank, som levde mellom det ellevte og tolvte århundre, som selv om eide slott, land og landsbyer, og foretrakk å trekke seg tilbake til cremitaggio, tilbringer det meste av livet i bønn og refleksjon.
Church of Vertine
Bygg tjuende århundre - romansk stil - er Vertine kirke viet til St. Bartholomew, på fundamentet stedet av en kirke eldre. Han leste noen detaljer i eksteriøret vegger, og noen fragmenter av freskene i det femtende århundre Firenze-området. Kirken opprinnelig tilhørte en av de viktigste verker tilskrevet den unge Simone Martini i samarbeid med Memmo av Filippuccio. Dette er Madonna av anbefalingene, der Virgin er portrettert stående, og under hans paraply åpne asyl er et stort antall tegn. Han er for tiden plassert i Pinacoteca di Siena, sammen med et nytt mesterverk, et triptykon av Bicci Lorenzo, 1430, forestiller Madonna og barnet med hellige Bartolomeus, John evangelisten, Maria Magdalena og Anthony Abbot.
Pieve di San Polo i Rosso
Av stor kunstnerisk interesse er kirken San Polo i Rosso, som allerede nevnt som en egenskap på Mille familien Firidolfi deretter Ricasoli. Til tross for mange nye versjoner 02:00-03:00 og femtende, bevarer sin sjarm, takket være de former som ligner et merkelig ekteskap mellom det hellige og det militære. Faktisk ble fasaden hevet, klokken ble dekket, utvendige vegger i den defensive vegger som omfavner prestegarden og en gårdsplass. For sin prestisje i hele området rundt, inneholdt bygda, og delvis fortsatt beholder en bemerkelsesverdig kunstnerisk arv. Det er ikke lenger spot det fjortende århundre altertavle av Ugolino di Nerio, som nå er i slottet Brolio, mens den berømte tre Krusifiks fra tidlig fjortende århundre, et verk av en Siena skulptør som da var kjent, takket være dette arbeidet, Master of St. Polo i Red, er for tiden i lagring i Pinacoteca di Siena. Fortsatt finnes i kirkens freskene fjortende århundre, tilskrevet Siena malere Christopher Bindoccio og Meo di Pero, som skildrer scener fra Kristi liv i enkelhet og sjeldne oppriktighet beskrivende. Kirken har to kopper og to monstrance formet tempel dateres tilbake til det fjortende og femtende.
Ikke langt fra Castello di Ama, en bortgjemt kapell viet til St. Michael holder inne i en serie med fresker som dekker hele bakveggen og to siden. Dette er et velde og noen helgener. Hvis, takket være en inskripsjon inne i bygningen, vet vi at arbeidet ble bestilt i 1496 av familien Francesco di Luca Ciampoli, ingen vet om kunstneren som fikk i oppdrag å fullføre arbeidet . Du navnet Donnino Dominic. men det viser også at fremkaller skjønnheten i arbeidet kunstnere i første omfang som Baldoinetti Alessio, Andrea del Castagno Sandro Botticelli eller selv, om ikke som forfattere av arbeidet, minst like inspirerende.
Den Ricasoli familien
Gjennom Gaiole puster og svever stadig navnet på Ricasoli-familien. Ikke bare er dette langt fra første halvdel av det tolvte århundre (stammer fra en gren av Firidolfi), men også fordi, med ulike medlemmer av den berømte dynastiet - spesielt med den sterke personlighet Bettino - en eller annen måte har påvirket og formet livet og arbeidet med de fleste gaiolesi. Siden sin ungdom, ble baron Bettino interessert i å forbedre jordbruksteknikker og bare tjuefem år ble innlagt på den prestisjetunge florentinske Academy Georgofili. Men hans interesse for landbruk måtte forsonet og integrert med hans andre lidenskap for politikk, som så ham blant de mest innflytelsesrike lederne av moderat liberalisme i Toscana. Under opptøyene i 1848, hvor han var på siden av de som støttet tilbakeføringen av Grand hertug av Firenze (men ble skuffet da storhertugen selv tok plass ved hjelp av den østerrikske hæren), trakk han seg midlertidig fra politikk og tatt en eierandel på dets enorme landeiendommer i Brollo. I 1859, med fly av storhertug, aksepterte han stillingen som innenriksminister i regjeringen i Toscana og ble grunnlagt i det året at avisen "The Nation", etter å ha grunnlagt, tolv år tidligere, "The Homeland". Med samlingen av Italia og etter dødsfallet til grev Cavour ble statsminister og utenriksminister og interiør. De steile holdning i å forfølge sine politiske mål, ble kalt «Iron Baron", og når de konfliktene innen regjeringen ble mer krevende - spesielt når det gjelder å finne en løsning på sensitive spørsmålet om forholdet mellom staten Italiensk og Vatikanet - Bettino Ricasoli foretrakk å trekke seg tilbake igjen Brolio konsentrere seg om sine studier av vin og prøve og gjennomføre sine metoder for å få vin som kan bære navnet "Chianti". Metoder, med lite variasjon, er fortsatt etterfulgt av vinprodusenter i regionen. Plasseringen av Brolio du har nyheter før år tusen, som rapportert av Emanuele Repetti: "[...] når designavasi Brolio eller broil for en skogkledd eiendom med et gjerde redusert til en tjener, og midt i slottet 's huset til sin herre. " Den første offentlige hendelse som vises navnet på en Ricasoli er fra 41 februar, da Rolando Ridolfini Rinuccini sammen med sine barn og gav noen land til klosteret Coltibuono. I hjertet av mange sammenstøt mellom Firenze og Siena, i det andre halvparten av det femtende århundre ble laget en rekonstruksjon av slottet med inkluderingen av massive vegger og voller hjørnet vi ser nå. Ingen vet navnet på arkitekten som designet, men det er generelt akseptert at \ -1 er hånden til Julian Sangallo, samme arkitekt som senere kjøper et rykte i tjeneste hos Medlcl. Og hvis den gang er bevart festningsanlegg og beholde, tilhører det forrige århundre ble en familie kapell. dateres tilbake til 1348 og dedikert til Sant "James, har i løpet av en bemerkelsesverdig altertavle tilskrives Siena maleren Ugolino di Nerio, fra sognet San Polo i Rosso. Det er også to mosaikker av venetianske kunstnere på slutten av nittende århundre, dateres tilbake til 1901, mens Alterskapet av Madonna og Child, Engler og hellige "av Alessandro Franchi. krypten i kirken huser restene av Ricasoli-familien. Siden 1862 Baron Bettino arkitekten Peter Marchetti betrodd oppgaven å transformere slottet til en herregård. Og bølgen bevegelse romantisk, født i England og deretter propagatosi i Italia, ble den nye bygningen utformet i nygotisk stil. De røde murstein kontraster og blander seg med de grå steinene i mektige Spurs, og enkle og doble vinduer og dører og haller og trapper kontrast, men ikke i konflikt med alvorlighetsgraden av vegger eller den femtende størrelsen på dekk. mellomtiden fortsatt på stier (som øyet spenner over et tilsynelatende uendelig hav av vingårder, skoger og bølgende åser), tårnene Observasjonen i bakgården, i korridorer langs de fem hundre meter av beskyttende vegger, er rundt - men, ifølge legenden, bare om natten og i de av storm - den høytidelige figuren, majestetiske og svart-kledd av "Iron Baron" (men bare ved Cavour husket som «stabeis»), som med sin hvite hest kontroller, gir kommandoer på objekter og ting folk av hans enorme eiendom.
Castle Meleto
Blant de mange slottene i området, som har mer enn beholdt sin opprinnelse er kanskje linjene Meleto slottet som fortsatt lar deg lese middelalderske med trapes, er de to sylindriske tårnene og den holder, selv lav, den høyeste delen av komplekset. Born som en festning for å forsvare territoriet rundt Ricasoli familieeide Firidolfi ble forvandlet tidlig attende århundre, i hovedhuset, og blant annet var utstyrt med et lite teater som startet driften i 1742. Var iscenesatte skuespill av Goldoni og den deilige og høyt dekorert, men liten, ble plass også brukt til kammermusikk grupper. Teatret kan fortsatt brukes og fungerer. En annen vegger by med et slott som fortsatt beholder god sporene fra fortiden er Vertine, toppen av som står den massive og høye tårn. U'importanza Vertine notater i tvister mellom Firenze og Siena har bekreftet at ved flere anledninger ble han valgt som midlertidig bolig av politisjefen florentinske.
Castle Montegrossi
Selv Castle Montegrossi, takket være sin dominans over et stort område av Chianti, spiller en strategisk viktig til det tolvte århundre. Etter å ha lidd en lang beleiring og erobring av Aragon hæren, i andre halvdel av det femtende århundre, opplevde en langsom men ubønnhørlig nedgang. Tiden bare dekket, med utsikt over en dyp kløft skapt av et steinbrudd, er et vitne av sin tidligere prestisje.
